Høyesterett avsa den 14. juni 2023 (HR–2023–1108-A) ny dom som omhandler kravet til årsakssammenheng ved psykiske skader.
Årsakssammenheng: et vilkår for erstatning
Saken gjaldt en fars krav om erstatning etter pasientskadeloven for psykisk skade som følge av at hans datter begikk selvmord etter behandlingssvikt i helsevesenet. Spørsmålet som Høyesterett skulle ta stilling til var om det forelå adekvat årsakssammenheng mellom sykehusets behandlingssvikt og farens psykiske skade.
Høyesterett tar utgangspunkt i pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a, og slår fast at det ikke er tvilsomt at foreldre til et barn som har vært utsatt for en pasientskade, vil kunne få erstatning etter bestemmelsen. Videre går Høyesterett gjennom den sentrale dommen om erstatningsansvar ved foreldres tap av barn som følge av svikt i helsehjelpen, Ullevåldommen, som gjelder en mors rett til erstatning på grunn av psykisk skade som følge av sønnens død etter feilbehandling på sykehus.
Høyesterett foretar i Ullevåldommen "en viss justering" av den tidligere restriktive praksisen ved pårørendes såkalte sjokkskader. Førstvoterende utleder av Ullevåldommen at kravet til påregnelighet ikke er til hinder for å tilkjenne erstatning for psykisk skade. Videre vises det til at skadesituasjonen (barnets dødsfall eller skade) eller omstendighetene rundt den må representere en særlig belastning for forelderen, utover tapet av, eller skaden på barnet. Skaden må heller ikke være for "fjern og avledet", samt at det fremdeles må legges "til dels stor vekt" på ansvarsgrunnlaget og skadevolders skyld.
Rettens avgjørelser
Førstvoterende går deretter konkret gjennom saksforholdet, og viser til at far klart hører til den indre kjerne av pårørende i Ullevåldommens forstand. Det slås videre fast at det er påregnelig at far utviklet den aktuelle psykiske skaden som følge av datterens selvmord.
Førstvoterende konkluderer likevel med at faren i rettslig forstand ikke opplevde en særlig belastning utover selve tapet av datteren, og legger i vurderingen først og fremst vekt på at årsaksrekken var sammensatt, der belastningen faren opplevde ikke står i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen. Fars psykiske skade hadde derfor ikke en slik nærhet til den ansvarsbetingende helsesvikten at det er rimelig å knytte ansvar til den. Heller ikke de øvrige omstendighetene rundt datterens død gjorde at kravet til adekvat årsakssammenheng samlet sett kunne anses oppfylt. Staten v/Pasientskadenemnda ble derfor frifunnet.
Dommen er avsagt under dissenes, der mindretallet på én dommer kom "under noe tvil" til at omstendighetene rundt datterens dødsfall utgjorde "en særlig belastning" for far, og den psykiske skaden var ikke så fjern og upåregnelig at ansvar var utelukket.